Veke 14

Buss - samtaler


Folk snakker om de rareste ting på bussen. Her om dagen tok jeg en lengre
busstur av den typen som slynger seg gjennom bygder du ikke trodde fantes og gjennom endeløse skoger med sporadisk plasserte bensinstasjoner. Bussen var skremmende full og  gikk omtrent like fort som huuurtigruuta. Men jeg skal ikke klage. Jeg lærte nemlig ganske mye på turen. Jeg fikk vite at hun til høyre bak meg hadde vært på jobbintervju og trodde det gikk bra. Jeg tror
det var en lærerjobb. Hun rett til høyre for meg hadde fått C på muntlig
eksamen. Hun var forresten heldig som fikk gå opp. Åtte stykker fikk ikke
møte fordi de hadde strøket på den nymotens mappeinnleveringen. De må ta
eksamen i juli, de stakkarene.

Hun som satt foran meg, hadde dessverre triste nyheter å meddele. En nær slektning av henne, som er bosatt på Smøla, hadde blitt skambitt av en nærgående hund. Hun måtte hentes av ambulanse. Men det var vel ikke like synd på den skambitte slekningen som på datteren hennes. Hun lider visst av melkeallergi. Kan bare spise svolværpostei og syltetøy, men når hun spiser det, kan den bittelille jenta hive i seg opptil åtte brødskiver.

Jeg kunne selvfølgelig ha svart alle disse menneskene. Så trist å høre,
kunne jeg sagt. Ble hun skambitt, sa du? Uffda! Har den lille jenta
melkeallergi? Så trist, jeg kjenner selv ei med melkeallergi. Hun har det
fint. Det går nok bra med jenta di også! Å? Fikk du c på eksamen? Det fikk
jeg også! Det er visstnok en god karakter!
Så kunne vi fortsatt på prate om det rare nye karaktersystemet.
Men de rundt meg ville ikke prate med meg, selv om jeg prøvde. De snakket selvfølgelig i mobiltelefon.

Det var da jeg begynte å lure på nærgrensen. Ville de sagt det samme om de
snakket rett til meg? Hadde det vært naturlig og akseptert å snakke om
datterens sykdom, egne karakterer eller jobbintervju som hadde gått bra hvis de hadde snakket direkte til meg? Eller var det rett og slett sånn at de sa det til meg, bare indirekte? Har mobilsamtaler blitt den nye samtaleformen?

Jeg ser det for meg. Jeg er på kafé med et par venninner. Vi har hver vår
telefon. Først ringer den ene moren sin mens vi andre hører. De snakker om
flytting. Så ringer den andre kjæresten sin. Kanskje krangler hun litt, så
ringer jeg broren min og spør hvordan det går med   datteren hans. Samtalene skjer i rekkefølge, slik at alle kan høre alt.
Vi trenger rett og slett ikke prate sammen.

I løpet av de tre samtalene, som kanskje varer til sammen en
time, har vi fått med oss at den ene venninna skal flytte, hun andre har
problemer med kjæresten  og den tredje  er  tante. Da er det ikke mer å
prate om. Vi kan gå hjem.

Det satt en gammel dame og en gammel mann på bussen også.
De pratet og lo.
Ikke til telefonen, men til hverandre. Jeg hørte ikke hva de sa, men jeg
tror ikke de pratet om veldig personlige ting. Jeg fikk lyst til å sette meg
ned å slå av en prat. Eller kanskje jeg bare skulle ringe ei venninne?